Tekst online
I en skog fyker en skikkelse i røde gevanter forbi i bildet. Deretter løper en gutt i samme retning. Tilbake til skogen innleder med en gåtefull stemning som danner ramme rundt fortellingen om to voksne venninner som møtes igjen på tur i skogen i en stasjonert campingvogn. De har ikke vært sammen der på 20 år. Vinden røsker i trærne, bølgene skvulper stemningsfullt, og med litt alkohol i blodet kommer konfliktstoffet som omhandler den enes far opp til overflaten. En mann venninnene har svært ulik oppfatning av.
Det som slår meg ved denne filmen er en utsøkt lydbruk av blafrende blader og sildrende sjø, en fransk feeling – eller litt som stemningen i den mystiske parken i Michelangelo Antonionis Blow-Up fra 1966. Det er en blanding av modernisme og skrekkfilm ved stilen, med uhyggelig musikk og lydside signert Erik Ljunggren. Filmen har en slående dramatisk oppbygning samtidig som den innbyr til ro og tilskuerens mulighet til å tenke selv. Det skal vise seg at faren til vertinnen av dem (Guri Glans) er død og at forholdet dem imellom var svært anstrengt. Hun ble forfatter. Han anerkjente henne ikke. Venninnen (Mona Solhaug), derimot, opplevde ham som fantastisk. Den lille gutten som overraskende dukker opp og som nesten ble truffet av geværskuddet som gikk av – er han et bilde på faren, den lille gutten i faren? Gutten i dress som kommer mens kvinnene sloss om et gevær. Han som går mot en hatt, tar den med seg og forsvinner. En stråhatt med bånd.
Filmskaper Jannicke Låker er kunstutdannet og har en lang og imponerende fartstid som videokunstner. Hennes Sunday Mornings fra 2007 vant både Kritikerprisen så vel som Terje Vigen-prisen under Kortfilmfestivalen i Grimstad i 2008. De underfundige verkene hennes har ofte hatt en rå humor og satt hverdagssituasjoner på spissen. Med Tilbake til skogen har Låker for alvor beveget seg over til formatet av den fortellende filmen, og triangelet mellom venninnene og den avdøde faren er spennende stoff. De har totalt ulike oppfatninger av ham, og det sier noe om hvordan mennesker lever i forskjellige verdener og ser annerledes på samme person. Hvordan to kvinner opplever den samme mannen ulikt.
Spillet til Guri Glans og Mona Solhaug er derimot en anelse stivt og tregt. Ikke nødvendigvis dårlig fremført, men filmen gir inntrykk av at aktørene ikke har arbeidet lenge nok med hva manuset egentlig går ut på. Med tanke på at Jannicke Låker selv har opptrådt glimrende i egne produksjoner tidligere, eksempelvis i 9 1/2 Minutes fra 2000, kunne jeg ventet at hun gjennom personinstruksjonen hadde fått til mer innlevelse og spontanitet hos de medvirkende. Samtidig har filmen en tydelig dramaturgisk klipp, eksempelvis gjennom tilbakeblikk der Mathilde Glans spiller morens rolle som ung.
Alt i alt er Tilbake til skogen en rik og detaljert filmfortelling, og det er herlig å bli trukket inn i denne verdenen, i denne gåtefulle skogen, en liten stund. Jannicke Låker har skapt et filmunivers med en lyrisk stemning, og hensetter tilskueren til landlige omgivelser der alt kan skje. Med den beroligende lyden av vinden i trærne og glimt av skinnende solstråler gjennom det grønne. Tilbake til skogen er en film som fester seg.
Anmeldelse fra Kortfilmfestialen 2025 av Marius Lyngar
